Girl´s Guide: Oslo

Etter fjordårets enorme musikkopplevelser på Bylarm, bestemte jeg meg for å innta festivalen i år også. Riktignok uten pass denne gangen, tanken på å spare penger avgjorde saken. Dessuten er det gøy å være selektiv når det gjelder valg av hva man faktisk ønsker å oppleve. Jeg valgte meg ut ett knippe konserter, kjørte vodka på lommelerke, og inntok musikkdagene med store forventinger og dansefot.

Dette er min lille, uformelle anmeldelse av bandene jeg rakk å få med meg.

Ida Maria, Dagbladet-teltet:

Vorspielet denne kvelden varte og varte. Det varte så lenge at i det vi ankom teltet, var Ida Maria i gang med siste låt- og det var kanskje like greit, med tanke på medias overskrifter dagen etter. Det hadde ikke vært noe staselig konsert i utgangspunktet. Og hun gikk av scenen, ironisk nok, midt i slutten av siste låt, som lyder Im the queen of the world.. Hm.. Sa du dronning? Ida, du mistet noen poeng hos meg. Det er ikke lov å kjøre en så arrogant holdning til en konsert. Riktignok har du fått kongekontrakt, og riktignok er du fjordårets store Bylarmvinner, men du er ikke Janis Joplin. Ikke gå av scenen før du er ferdig å synge, og for all del: Ikke knus pris. Det er ukult.

Children and the Chorps playing in the Street, Mono:

Stas! Stas Stas! Jeg så bandet spille på Parkteateret for en god stund tilbake, og den gangen gjorde de alt selv på scenen. I år hadde de med seg gjestevenner, og det gjorde alt atskillig mye bedre. Nydelige toner, barnslig, deilig sødme med assosiasjoner til fransk caféliv. Fantastisk! Kan ikke nesten ikke vente med plateslipp, dette blir stort!

Harrys Gym, Dagbladet-teltet:

Jeg ante ikke hva som ventet meg, da jeg vendte tilbake til teltet etter Children and The Chorps.. på Mono. Har hørt singel-låta på P3, men den har ikke gjort noe spesielt inntrykk. Det gjorde derimot konserten. Vokalisten i bandet ga meg riktignok assosiasjoner til Lise Karlsnes/ Nina Cardigans, men dog.. Sykt fengende og altoppslukende konsert! Jeg ble rett og slett sugd inn i musikken, og glemte tid, rom og sted! Det kan selvfølgelig ha å gjøre med lommelerkeinntaket på daværende tidspunkt, men jeg er sikker på at den gode opplevelsen også kom fra musikken bandet fremførte. Utrolig tøft. Jeg spår en stor fremtid, selv om dere ikke vant stipendet!

Exploring Plastics, Mono:

Jeg aner ikke hvordan man kan ta så feil. Fikk tips av en venninde om at dette måtte oppleves, og maken til nedtur skal man lete lenge etter. To menn i baris, jokkende på hvert sitt instrument; forholdsvis gitar og tromme, til ett leven som gjorde at jeg desperat forsøkte å stappe inn to (!) ørepropper i hvert øre for å i det hele tatt klare å overleve konserten på Mono. Det er det verste jeg har hørt. Usammenhengende, selvrealiserende mannemusikk. Uten substans. Fysj og pføy.

Norma Sass, Last Train:

Dette var noe annet! Jeg rakk å få med meg gratiskonserten deres på Last Train før kvelden var over. Deilig indierock/pop formidlet fra verdens søteste vokalist som vrikket søtt i sokkelesten på scenen. Tøft jenteband med lyttervennlig musikk. Masse trøkk, og dessuten stor variasjon i musikken, fra syntrock til roligere ballader. Min favorittt var ”Born in the 80s”. Herlig!

Center of the Universe, Mono:

Avanserte greier. Først av alt: Bylarms største bandbesetning, dere fortjente en større scene! Dere så skviset ut, og det tror jeg dere var også. Gitaristen måtte jo stå med ryggen til publikum for å få plass på scenen.

Musikken var drømmende eletrorock med sekkepipe, 2 trommesett, harmonica, gitar, synth, og masse, masse lyd. Verdens kuleste vokalist med frisyre som jeg tror var pop sist på slutten av middelalderen, og rar/kul(?) stemme. Underlig. Bra? Vet ikke helt. Kanskje litt schizofrent? Dette er musikk som man må lytte nøye til både to og tre ganger for å like. Men den gode nerven var der hele veien.

Nancy Drew, Blokk5, Ontz, (Kennel Collective), Club Larm, Soria Moria:

Jeg får til tider følelsen av at dette musikalske kollektivet kan assosieres med et kristent kollektiv. Det er noe med at det er så jovialt og likendes, alle er så glade i hverandre, og musikken så naivt uskyldig. Men dette skal selvfølgelig ikke ha noe å si for musikken, for konsertene var knakende bra:

Kvelden startet med Nancy Drew, et koselig folkrockband med en fryktelig søt artist i en fryktelig søt kjole. Bandet var fint, men savnet kanskje flere av nest siste låt, som var noe mer upbeat. Det hadde gjort seg, så kunne vokalisten brifet litt mer med stemmeregisteret sitt, for hun har mer å by på. Forøvrig får bandet pluss for trommisen, som riktignok befant seg (naturlig nok) i bakgrunnen på scenen, men med nydelige koringer. Syngende trommis er sjeldent.

Videre fikk jeg for første gang høre Blokk5. Tøft med rent manneband, og ikke minst blåserekka. Musikken var preget av noen unødvendige lange solopartier som ikke førte noe sted. Derimot pluss for fine tekster og dyktige musikere.

Ontz: Bandbesetning bestående av 2 personer, pluss en data og synth. Altså fire medlemmer ifølge vokalisten. Tøff elektrosoul, med kveldens dyktigste vokalist, uten tvil. Hadde noe problemer med lyden, med det gjorde ingen verdens ting, da musikken var så fet. Fantastisk! Jeg vil ha plate og danse til dette på fest! Ontz!

Monteé, The Villa

Det første som slo meg var at dette var et underlig konsertlokale. The Villa er en mørkt, grotteliknende clubbingscene, og ikke noe utpreget konsertlokale. Trangt, uoversiktlig og jeg tror det var like vanskelig for bandet å få øye på publikum, som det var for publikum å se bandet.

Når det gjelder bandet er saken en helt annen. Med besetning bestående av trommer, gitar, bass og to så dyktige vokalister, ble det god trøkk, og The Villa var nær eksplosjon da bandet nådde sine høydare mot slutten av konserten. Musikken er en blanding av funkrock/soulpop og ekstremt lyttervennlig. Håper dette blir oppdaget tross dårlig lokale og spilledag. Bandet startet halv ett, da bare et par timer av Bylarm var igjen, og søndagens anmeldelser allere lå i trykken. Bad timing, men vi som var der fikk en stor musikalsk opplevelse! Sjekk ut Monteé på myspace!

Og takk for Bylarm i år! Kan nesten ikke vente til neste år! Noen andre som har konsertopplevelser de vil dele?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når noen snakker om det som kan være trist med å være singel, er det ofte ensomme søndager som nevnes. For å trøste de aller tristeste søndagsensomme single har noen på Facebook laget en egen gruppe for single på jakt etter søndagskjæreste. Men kjære dere – ÆRLIG TALT! For de aller fleste er man singel i en begrenset periode av livet (ett, fem eller ti år er faktisk en begrenset periode), og man skal ikke senere angre på at man ikke utnyttet enhver dag og mulighet som singel. Det er nå du har muligheten! Det er nå du kan bruke denne herlige søndagen til akkurat det du vil! For så fort du er i et forhold igjen, blir det mye vanskeligere å gjøre det du egentlig har lyst til på søndager – rett og slett bare fordi søndagskosen med kjæresten er så kos at det ofte tar plassen foran annen søndagskos. Så hvis du er en søndagsensom singel: les videre og lov meg å prøve søndagsnytelsen allerede neste søndag!

1 - Morgenstund i Kaja Krølls ånd: Jeg bruker bare helt lyst sengetøy, ene og alene fordi det er så godt å våkne i lyse farger. Og jeg stryker sengetøyet før jeg legger det på, fordi det blir så mykt og lukter enda bedre enn vanlig nyvasket sengetøy. Så når jeg våkner på søndag, innhyllet i lys, varme og mykt sengetøy, våkner jeg med et smil. Etter en stund står jeg opp, pynter meg med å prøve ut et antrekk jeg tenker meg kan se “koselig pent” ut, og rusler en tur. Jeg kjøper kaffe, kanelbolle og et blad (heia Elle!), og setter meg enten på en benk, cafe eller i leiligheten min og nyter. Denne typen morgen er aller best alene. Deler du den, blir den mindre egoistisk og dermed mindre god.

2 – Mias glamourøse morgen: Mia våkner med “blindfolds” hver morgen, med sin herlige rosa, korte morgenkåpe innen en armlengdes avstand fra sengen. Og blindfolds skjøvet opp på pannen og morgenkåpe bevares på til langt på dag. Frokost med kaffe fra deilige, romslige kopper, avis og – selvfølgelig – morgenkåpe. Telefoner og planlegging av dagen i morgenkåpe. Musikk og smårydding i morgenkåpe. Dagen skal være glamourøs, tid skal man ha nok av og følelsen av velvære skal sitte hele dagen. Forutsetningen for å få det til er å smile og å nyte – ikke prøv dette med et misfornøyd drag i ansiktet.

3 – Gå tur: Gjør det alene, og tenk på hvor mange flotte menn du ser, og hvor mange som faktisk kikker tilbake på deg! Gjør det sammen med en venninne, og diskuter med henne hvor mange flotte menn dere ser. Gjør det med en kompis, og kikk på nydelige hus og hjem i Oslos gater. Dette kommer det bare godt ut av. Gå tur! Og ps: jeg er en erfaren byturgåer. I mars begynner de flotteste, single mennene å titte frem fra vinterdvalen igjen. O lykke!

4 – Teselskap: Jeg anbefaler dere alle å kjøpe inn et teservise dere elsker. Når dere har gjort det, inviterer dere noen få venner og venninner til teselskap. Lag te på kanne, bak noen muffins (skikkelig glasur på sprayboks kjøper du på Glasmagasinet), skjær litt frukt og lag, hvis du gidder, noen små sandwicher. Jeg garanterer deg at forholds-venninnene som besøker misunner deg singellivet ditt!

5 – Lese: Les en bok så lenge du vil, uten dårlig samvittighet for alt annet du skulle gjort. Herlig!

6 – TV-titting: På singel-søndag kan du se så mange dårlige søndagsserier du har lyst til å se, og du kan gi fingeren til både skirenn og fotballkamper på TV. Og aller best: se gjennom så mange episoder Sex og singelliv du orker!

7 – Sladder: Som singel har du ofte noe å sladre med andre venninner om. Sørg for litt spenning fredag og lørdag kveld, og du har enorm underholdning av å sladre om og analysere spenningen på søndag. Og har du ingen venninner med tid i byen, kan du sladre på telefonen eller på nett.

8 – Musikk: spiller du et instrument? Øv! Synger du? Syng! Eller bestem deg for å lære deg å spille og synge. Søndag kan du øve i timesvis. Sett på en tøff plate og syng med. Dans til musikken. Smil hvis noen utenfor vinduet ditt ser deg. Er det ikke digg?

9 - Dagdrømme og planlegge: Drøm først, og planlegg etterpå. Drøm litt til, og gjør noen endringer på planene. Du trenger ikke drømme store drømmer eller legge store planer, gleden ligger i det behagelige ved å dagdrømme og det klargjørende ved å organisere mulighetene. Og kanskje setter du en av planene ut i livet en dag?

Som du ser, her er det masse deilig å fylle dagen med! Selv om venninnene dine er i forhold, er de som regel gjerne med deg når du foreslår noe. Man mister ikke lysten til singel-søndag-kos når man er i et forhold, men det blir bare så mye vanskeligere å ta initiativ. Så finn deg i å ta initiativet, og kanskje ser du etterhvert at rollene snur og at flere vil ha dine søndager?

Kaja Krøll

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lett er det i alle fall ikke. Men om man først hadde vært klar over hva man selv ønsker, hadde det kanskje vært litt enklere å forstå sine egne handlinger også, hadde det ikke?

Jeg har noe på gang. Eller hadde? Daten var iallefall mer eller mindre perfekt. Spørsmålet melder seg imidlertidig i det meldingene avtar, og og kommunikasjonen ikke forekommer like hyppig som før daten. Det rare er at jeg ikke lider under det- jeg ser heller tendensen til at jeg hele tiden bare vil videre. Ingen forpliktelser, ingen forhold, ingen mas og jag, stress, dealing. 

Men hvorfor i alle dager gjør jeg det da? Det må jo være et eller annet jeg søker. Nei, det er definitivt ikke det at jeg søker en kjæreste. Og nei, det er ikke fordi jeg søker bekreftelse av noen heller. Ærlig talt, det får man da hvor som helst hele tiden, så det kan det umulig være. Jeg er helt sikker på det. Og sex er uaktuelt, så det kan det heller ikke være. Noen ganger kan jeg rett og slett ikke stå til rette for hva i alle dager jeg holder på med, i det jeg gir nummeret mitt, og meldinger blir til en date.

Kanskje dette egentlig handler om at man alltid bare skal ha noe på gang når man er singel. Og at det er den spenningen rundt det som gir meg en eller annen form for tilfredsstillelse? Den unnskyldningen blir for dårlig, da er det kanskje like godt å la være? Eller?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På et kort øyeblikk blir alt forandret. Uroen som murrer i magen blir bekreftet, og jeg vet at fra nå av blir alt litt annerledes. En som var veldig nær, er borte – ikke fordi han valgte det, men fordi livet brått og altfor tidlig tok slutt.

Etter litt tid kommer hverdagen tilbake. Ikke som før, men det er en hverdag. Omsorgen fra venner,kolleger og kjente er overveldende, og tanken om at mennesket som et kynisk vesen blir fjern. Men en tanke har slått meg etter at døden plutselig kom nærmere – en tanke man ikke bør tenke, men som er vanskelig å gi slipp på:   Det å elske, å være glad i, å bry seg om, vil uansett føre med seg smerte. Og jo sterkere bånd man har til den andre, jo større blir smerten. Så hva er vitsen? Hvorfor utsetter vi oss for nære relasjoner, når vi vet at minst en av oss vil sitte igjen med sorg og savn?

Noen sier at gledene man har sammen veier opp for sorgen og smerten som kommer når man en gang mister hverandre. Det føles ikke som et fullgodt svar for meg. Hvis man ikke kjenner gledene man kan få sammen, vil man heller ikke savne dem. Så kanskje det beste er å holde på menneskene rundt seg, men å holde dem på en armlengdes avstand? Blir sorgen mindre av det? Og ikke minst, klarer man det?

Jeg klarer det ikke. Til tross for at fornuften strider i mot, og til tross for sorg og savn, knytter jeg meg enda nærmere de herlige menneskene jeg har rundt meg. Og jeg ser fortsatt etter en mann jeg klarer å elske – vel vitende om at tap og sorg vil komme. Vi må alltid, uansett, fortsatt prøve!

Kaja Krøll

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nei, nå har jeg aldri..

Tok meg en løpetur på langrenn i marka på mandag, og gjett hva: Oslomarkas glade skigåere sjekker! Selv i snestorm, minus 5, kladder på skiene og neglsprett.

 Vi raste ned fra Frogneseteren, og valgte å legge pausen til Ullevålseter selv om det var stengt, mandag kveld er jo ingen gunstig bolle- og kako- cafe for markagåere. Men, kjære Ullevålseterstab: Der tar dere grundig feil! Ullevålseter var nemlig stappfull av unge, vakre, spreke mennesker som søkte ly i snestormen, og vi, som alle andre, klamret oss til utelyktene, og den ene brusautomaten utenfor inngangsdøren mens vi lot oss fascinere av det imponerende uvalget av sporty mennesker..

For hør på dette: Det var ikke ett eneste menneske på mamma/ pappas alder, alle var KUN mellom tyve-tredve, med sexy tricoter og energidrikk i rumpetaska.

Derfor: Det er mer sne i vente, og neste doning kommer torsdag. Ingen tid å miste! Ta med deg blå swix, sleng på deg den sexy skibuksen, og sett deg på Frognerseterbanen. Ingen tid å miste! 

Noen som deler min entusiasme? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tenkt endel i det siste på fenomenet dating. I Norge har mange et veldig underlig forhold til dette konseptet. Enten er de:

1. Livredd for å drive med slikt, man finner sine kjærester (eller andre relasjoner) gjennom fester eller kvelder på puber hvor man er to av flere og andelen alkohol er avgjørende for om det skjer noe eller ikke (og da vet vi jo hvor det som oftest ender…).

2. Dater, men bare etter at man mer eller mindre har bestemt seg for å være sammen, men ikke helt tør å si det høyt ennå.

3. De som dater slik som man gjør i USA – uforpliktende dater, gjerne med flere samtidig. Møter ofte på problemer fordi varianter av denne sorten ofte møter på de som egentlig allerede har bestemt seg.

4. De som går ut med en person av det motsatte (eller samme) kjønn, men avfeier det som at det hele tiden kun var ment som vennskapelige middager dersom det av en eller annen grunn ikke ble så spennende som man trodde. 

Problemet med alt dette er selvsagt at det er rimelig vanskelig å vite hva som egentlig foregår.

Jeg ønsker meg en mann som:

1. Ikke er redd for å si at han har lyst til å treffe meg alene – det kommer hverken til å bety at jeg planlegger framtiden vår sammen eller at jeg får panikk (forutsatt at jeg faktisk er et snev av interessert).

2. Ikke begynner å planlegget første møte med foreldrene sine før man i det hele tatt har vært ute (og ja, jeg har opplevd det…).

3. Har en avslappet holdning til at det kanskje kan bli noe, og ikke kveler meg fullstendig. Heller ikke spiller kostbar – det funker ikke på meg, snarere tvert imot. Jeg har dumpet menn fordi jeg ikke gidder å forholde meg til det spillet de prøver seg på.

Hva er det egentlig som er så fordømt skummelt med dating? Det trenger ikke å være middag, men like gjerne en tur i billjardhallen eller prat over noen pils. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å ta initiativ (noe jeg personlig har gitt opp – menn sier at de liker kvinner som tar initiativ, men i virkeligheten blir de bare vettskremt. Hallo, har ikke tenkt til å gifte meg med deg, bare drikke litt vin ), men det hadde vært fint. De som tar initiativ er ofte så sleske at det er fullstendig uaktuelt å i det hele tatt vurdere å være alene med dem. Hvor er alle dere andre?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sted: Bølgen og Moi Briskeby, vi leide eget område

Mat: fantastisk

Drinker: enda bedre

Champagne: ja, jeg kjenner nesten ikke forskjell på de gode og de dårlige, men denne var rett og slett fab.

Total vurdering: terningkast fem

Higlights fra kvelden får du her.

Sjefen min ankom julebordet først, og da hadde en velmenende servitør spurt om ikke sjefen burde ta en øl, eller en vin, eller en drink. Kanskje alle tre, sammen med en smakebit fra kjøkkennet,  for å sjekke at stedet sto til forventningene? Resultatet av dette var at sjefen var småbrisen allerede da vi ankom stedet.  Hvilket gjorde at ingen følte noe behov for å beherske seg.

Jentene hadde pyntet seg, ringt hverandre, ringt noen av mennene, sjekket antrekkene hundre ganger og det var litt ”prom-night-tendenser”. Men da alle hadde kommet roet alle seg ned, og man startet med den vanlige minglingen. Så kom all luskingen, folk fikk det for seg at man måtte diskutere heftig hvem som skulle sitte hvor, men ingen ville fornærme noen, så alle bare drakk masse og smilte masse, og da maten endelig kom, herkset det glade kaos over hvem som skulle sitte sammen med hvem, hva reglene egentlig sier om kvinne-mann-kvinne-mann –rekken ved bordet, når det er ulik kjønnsfordelin, osv… . Jentene syntes det var gøy at tre menn hadde fått beskjed om å holde Damenes Tale. Mann 2 og 3 syntes ikke det samme, men som hevn klinket mann 3 i glasset og tvang undertegnede til å holde Herrenes Tale, selv om den allerede var gjennomført av noen andre.  Det gikk så som så, men jeg fikk masse kstra drinker ut av dette: av noen for å feire at det gikk så bra, av andre som registrerte at jeg selv ikke var helt fornøyd.

En av jentene fra kontoret, Sandra Sekretær , sto i toalettkø sammen med Anne administrasjon, også fra kontoret. Sandra og Anne hadde en samtale om hvorvidt Annes kjole var litt i korteste laget, noe de selvsagt ikke mente, det var jo oppførsel det kom an på og så videre. Da hadde en noe eldre kvinne, som sto like ved, kommentert at hun var enig i at kjolen var for kort til en middag, og at den dessuten så ut som en nattkjole. Og her ble all god oppførsel forkastet. Sandra Sekretær følte nok behov for å hjelpe sin overordnede, så hun fikk all oppmerksomhet over på seg selv, da hun sa noe a la: ”All verdens klær ville ikke dekket over det faktum at du er en hurpe. Vi kan slå fast at du ikke eier manerer, og din egen kjole forteller oss at du ikke eier stil heller”. Anne på sin side ble lei seg, og kastet seg villig over to av mennene som kom ut fra herretoalettet. De ble bedt om å dømme kjolevalget til de tre, altså Sanda, Annes og denne hurpen (hun heter sikkert Hilde). Hilde Hurpe tapte så det sang, men det var før vår nyansatte Lars (ledelse) kom forbi. Han fant det for godt å hjelpe Hilde Hurpe med å rakke ned på de to andre, og iviterte henne med i vår del av restauranten. Der hadde Damenes David begynt å legge an på den kvinneldige andel av personalet, samtidig som kelnerene truet med å sette strek på regningen.

Dette med å sette strek på regningen var en spøk, men mange fikk ikke dét med seg, og løp ned til baren for å ”rasjonere” drinker. De baransatte var tolmodige, og drinker ble det. De to eneste som er gift på jobben, ikke med hverandre, bestemte seg for å kline litt. Ja, med hverandre.

Etter mange ”jeg er sååååååå glad i deg”-samtaler med mennesker man sjelden snakker med, dansing alle andre steder enn på bordet,  kupplaner med  både den ene og den andre og ikke minst mange konpirasjonsteorier mot denne nye Lars (som flere hevdet klinte med Hilde Hurpe) bar det avsted på nachspiel.  Der ble det bestilt mengder av takeaway, på firmaets regning, hvilket resulterte i en festlig mail og ringerunde dagen etter, da sjefen sa at han slettes ikke skulle betale mange tusen for masse pizza bestilt uten godkjenning nærmere syv om morgenen.  

Alt i alt et meget festlig julebord, jeg overlevde med god stil, det inneholdt alt av både det ene og det andre, og nå kan man gå den akk så rolige familejulen i møte med godt humør.  Dert håper jeg alle som leser bloggen vår gjør.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var lørdag aften jeg bestemte meg for å utforske noe av det Bogstadveien/ Hegdehaugsveien hadde å tilby av nattlige aktiviteter.

Jeg meldte noen venner, og straks var vi en liten bande på fire. Vi ble enige om å først sette kursen mot det forlokkende Nobilis. Jeg har gått forbi stedet mange ganger, og det er noe med inngangspartiet som har virket innbydende på meg. Litt rødlig lys, men ikke på en vulgær måte, tvertimot, heller litt mystisk og spennende.

Inne på Nobilis var lokalet mindre enn jeg hadde trodd. Men musikken, akkompagnert av husets DJ spilte rolig elektro/ house, og det gikk selvfølgelig rett hjem. Klientellet var akkurat passe, pent kledd og vakre mennesker, glade og imøtekommende. Dette kunne jo bare bli bra! Og jeg koste meg. Selv om vi, på daværende tidspunkt ikke opplevde noe særlig til dansemuligheter, er jeg bombesikker på at det var muligheter for dette kort tid etter at vi dro videre. Lokalet fylte seg godtopp mellom klokken 22:00 og 01:00.

Anbefales!

Vi bestemte oss etter hvert for å komme oss videre, målet vårt var jo tross alt å få i gang rockefoten. Så vi tuslet videre nedover, og bestemte oss for Horgan´s. Men før vi kom så langt, registrerte vi en god kø inn til det jeg kaller Gamle Neon. Kanskje jeg her skal kalle det nye Neon?? Stedet heter pr. dags dato Oak.

Det svarte ikke til forventningene, for å si det mildt.

Jeg har vært gjest hos Neon de siste årene, og tenkte at dette kunne være noe i samme gaten med vakre mennesker i pene kjoler og dresser med deilig sprudlevann. Men der tok jeg feil.

Det kostet 120 kroner for å komme inn. Synd det ikke var verdt en krone. For det som møtte meg var ikke noe særlig å rope hurra for:

Stedet bestod av et ganske stort dansegulv, og selv ikke Stena Line klarer å få til en større (danse)danskebåten-stemning! For klientellet bestod av 18 år gamle kids som danset VILT, gjennomsvette, hikstende, hvinende,og klinende. Jeg ble flau. Og plutselig følte jeg meg ti år eldre enn min egentlige alder. Vi bestemte oss for å holde ut, og kjøpte oss noen drinker. Fikk tumlet oss ut på dansegulvet, men ble presset fra alle kanter. Så vi fant oss en liten luftlomme inni hjørnet til venstre for baren. Og der ble vi. Jeg fikk selvfølgelig flere enn ett latteranfall av å observere alt sammen, og konkluderte at om ikke annet så kunne jeg vel bare drikke meg god og glad så ble sikkert alt litt bedre..

Jeg tok et kjapt blikk over lokalet. Men.. var ikke det… i alle dager. Innerst idet andre hjørnet i barnet så jeg to kjenninger. Det var selveste Short Cut fraTopp20. Og det så ikke ut som om han hadde det noe særlig mye bedre enn meg.Han så dyster ut. Ved siden han stod adopsjons-kjæresten til JulieAnker-Hanssen i Hotell Cæsar. Han så enda sintere ut. Haha! Jeg måtte le.

Man betaler i dyre dommer for et crappy utested, og velger allikevel å tilbringe kvelden der. I håp om at det skal bli ørlite granne bedre utover natten kanskje?

Vel,for min del ble ikke det tilfellet..

Konklusjon: Neste gang blir det Nobilis! Og aldri mereEkleOak!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

jeg elsker enhver anledning som innebærer overpriset mat, fantastiske kjoler, masse tid på sminking, masse rødvin, hvitvin, drinker, avec, aperitif, champagne, you name it. Jeg har allerede kjøpt tre kjoler jeg vurderer å bruke på julbord (og kommet frem til at ingen av de er tingen, jeg må ha noe midt i mellom. Den fra Coast er bare alt for mye (perfekt til nyttårsaften) og de de to andre, vel, de kan være til familieselskapene. Uansett, jeg jobber på et sted hvor de fleste er under 40, de fleste tjener gode penger de bruker på seg
selv og sitt klesskap (dette gjelder også mennene). De fleste er single og hyggelige, og alle er omgjengelige og sosialt oppegående. Jeg kjenner alle og liker alle, har vært ute med alle mange ganger, men merker at jeg er redd. redd for julebordet. JULEBORDET. Det er ikke bra. Det er ikke logisk heller. Jeg mener, jeg treffer disse menneskene hele tiden. De ha sett meg sliten, syk, stressa, sint, glad, likegyldig, pyntet, i treningstøy (jada, teambuilding i marka), de vet alt om meg, og likevel er jeg livredd!
 
Jeg tror det hele handler om for høye forventninger (nyttårsaften-effekten)kombinert med at dette er en ny situasjon med kjente mennesker. Alle hauser opp julebordene. Det er der det skjer. Folk slår nedsjefen, kliner med kopi-rom-gutten, danser på bordet med sekretæren sin, kommer med kjærlighetserklæringer til vaktmesteren eller kaster opp på skoen til den nye kjekke mannen ! Avisene skriver om at dette er høysesong for utroskap (jeg aner ikke hvorfor, det kan da ikke være noe som er dummere enn å være utro med noen man jobber sammen med? På julebordet? Er man ikke da garantert at alle på jobb vet det? En kontor-romanse kan jeg forstå,men ikke julebordsex). Uansett. Jeg føler det er på tide med noen regler.
Om det skal være sjekk-regler (dette må du sjekke før du drar) eller sjekkeregler (slik sjekker du på julebord) er jeg ikke sikker på enda. Jeg antar at de er behov for begge deler i en Girl’s Guide som vår.

Jeg lurer altså på hva som er dine tips for å overleve.
Hvilke forhåndsregler gjelder? Hvor mye glitter er lov? Hvor mye drikker man når sjefen roper "kortet
ligger i baren, vi skal motvirke finanskrisen ved å pumpe mer penger inn i hovedstadens viktigste
brasje, utelivsbransjen!"? Hva med vorspiel? Er det lov & lurt? Er nachspiel med jobben uaktuelt for dannede piker med fast følge? Hvordan overlever man taxikøene, de sinte damene på 50 som ikke har drukket siden forrige desember, alle som vil ta opp kontrioversielle jobbtemaer med deg? Er julebord egentlig bare en vanlig firmafest i dember?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har de siste ukene hatt en mildt sagt snodig opplevelse med en fyr og sitter igjen som et eneste stort spørsmålstegn. Det er mulig det bare er meg, men jeg har et ganske klart skille mellom venner og folk som kategoriseres som andre ting (ok, jeg skal innrømme at det ikke alltid har vært like klart å alle tilfeller, men da har jeg etterhvert tatt konsekvensen av det – enten ved å droppe vedkommende fullstendig eller tydelig avklare hva som egentlig foregår). Det innebærer ting som at jeg ikke flørter med guttevennene mine (de få hetrofile jeg har igjen, det pleier urovekkende ofte å bli krøll, noe som er en god grunn til å være ryddig) og jeg har definitivt ikke sex med dem. Min erfaring er at seksuelle spenninger mellom en gutt og en jente som er "venner" før eller siden vil føre til pinlig fyllesex eller på annen måte bli en fucka relasjon. 

Men tilbake til historien. Jeg har hatt en person som jeg har snakket ekstremt mye med og som jeg også har truffet ganske mye (middag/kaffe 2-3 ganger i uka i tillegg til virtuell prat i mange timer så og si hver eneste dag). Praten har vært veldig variert, alt fra filmer, bøker, ekser, familie, personlige grunnsyn, morsomme historier, triste historier og seksualisert flørting. God gammeldags flørting egentlig. Eller så trodde jeg iallefall.

Det har aldri skjedd noe som helst, ikke et kyss ingen sex, men time etter time med beskrivende bilder, uanstendige hentydninger og generell oppkåting i tillegg til søte tekstmeldinger og hyppige møter. Senest på lørdag la han ut i det vide og brede på en måte som er svært vanskelig å på noen måte tolke som vennskapelig. Men så på onsdag kom det. Da syntes han at det plutselig var en god idé å fortelle meg om hans siste ukers puleaktiviteter og hvor skeptisk han var til at hans faste fitte hadde hatt seg med noen andre uten å fortelle ham, slik at han måtte sjekke seg for uhumskheter. Lettere kvalm og uggen spurte jeg ham om hvorfor han fortalte meg dette, og fikk til svar at han bare kjedet seg… En smule forvirret logget jeg av og dro fra jobb. Etter flere timers terapi og en anseelig mengde sprit (og dertil hørende opparbeidet raseri) gjorde jeg det man selvsagt aldri skal gjøre, jeg spurte ham hva faen han egentlig drev med.   

Han ville selvsagt ikke snakke om det (siden jeg var både full og sint), men sa at jeg skulle ta det opp med ham når jeg ble edru og hadde roet meg litt ned. Etter nærmere et døgn hvor raseriet ikke hadde blitt noe mindre, og lysten til å knuse ting (gjerne i hodet hans) hadde vært sterkt tilstede hele tiden, fant jeg ut at dette neppe ville gå over av seg selv og at det var like greit å hoppe i det. Så jeg spurte ham hva som egentlig foregikk. 

Svaret jeg fikk, var midlt sagt interessant. Han er ikke interessert i meg, hverken fysisk eller psykisk, sier han. Han kan ikke skjønne hvordan jeg i det hele tatt kan ha trodd at han kunne være et snev interessert. Fordelen med å leve i slike virtuelle tider som vi gjør er at svært mye av samtalene som ikke foregår face to face, logges på en eller annen måte. Jeg har nå lest gjennom de 91 sidene med samtale som vi har hatt (i tillegg kommer mange timer på jobb som ikke er logget), og endel tekstmeldinger. Konklusjonen er entydig. Det er absolutt ingenting i veien med mine antenner. Derimot er det svært mye galt med hans evne til å sende signaler. Og det er ikke jeg som har pushet på heller.

Det er helt greit å ikke være interessert, men mankan velge enten den ryddige eller den mer rasshølaktige måten å kommunisere det på. Jeg har iallefall nok en gang blitt påminnet om at gutter og jenter svært sjelden kan være venner. Det forutsetter i det minste et minstemål av ryddighet. Jeg har iallefall planer om å holde meg så langt unna alle hannkjønn som mulig en god stund framover. Livet er kanskje kjedeligere uten menn, men fy faen så utrolig mye mindre komplisert det er!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende